Fantomsmerter etter bilsalg...

[Guest Tore Robert Klerud]

Hallo. Ville bare ønske god sommer, og fortelle at jeg etter tre måneder med annonsering på autodb endelig har fått solgt bilen min. Siden august 1993 har jeg til enhver tid hatt minst én Mercedes, ergo var det ikke fritt for at jeg følte litt fantomsmerter da 98 E300TDT Avantgarden forsvant til Namsos mandag. Men det går seg vel til.

 

Til de som har det tungt der ute i salgsmarkedet kan jeg også bidra med trøst:

 

Min grønnskiltede bil var nedlesset med utstyr og hadde riktige farger, og burde derfor vært enkel å selge. Trodde jeg. Noen tilbakevendte rustflekker på hjulbuene truet med å gjøre det vanskelig. Åpnet på 209.000, måtte ned til 199.000 før telefonene begynte å komme. Adskillige tilbud om innbytter (ferdigrustede og taxikjørte E220CDI i classic-utgave med en halv million kilometer, Audi A6´er med bensin-sekser og Quattro men uten skinninteriør fra tidlig 90-tall, Volvo V70 med minste motor av forrige modell til høyere pris enn min egen MB og andre kuriøse forslag). Men ingen kjøpere uten innbytte og/eller skyhøye forventninger. Gikk videre ned til 189.000. Samme historien. Så fikk jeg tilbud om en gammel veteranbil og trengte penger fort, dumpet til 179.000 kroner og var et par dager helt ned på 174.990. Da ringte folk, men stort sett fra Nord- og Vestlandet. Og ingen kunne bestemme seg fort nok.

 

Veteranbilkjøpet ordnet seg, og jeg bestemte meg for å beholde bilen og flekke den stadig tilbakevendende rusten selv for all fremtid. For sikkerhets skyld lot jeg annonsen stå, rettet teksten og skrev "beklager, men nå beholder jeg bilen - skal noen absolutt ha den er prisen igjen 189.000, og 18-tommerne med nye sommerdekk er solgt til en annen". DA begynte telefonene å ringe igjen. En hadde ringt før og trodde meg ikke helt når jeg sa at "jo, jeg har lagt på prisen og solgt de fine hjulene". Ettersom mannen ikke sluttet å ringe ga jeg ham et tilbud på 185.000, og det endte faktisk med at han kjøpte den etter etpar mislykkede forsøk på å prute.

 

I stedet for å selge bilen for 175.000 MED fete sommerhjul, som jeg på et tidspunkt ville gjort, solgte jeg altså hjulene for seg for 10.000 og resten av bilen for 185.000. 195.000 til sammen, altså. Er jeg fornøyd? Jo, jeg er vel det. Fyren fra Namsos fikk en god bil som er verdt prisen han betalte. Og jeg unngikk å ta den aller største biten av det sureste eplet. Problemet er vel heller at jeg ønsker meg en slik bil igjen, men orker ikke gå på usikkerheten med hvor lenge MB vil være hyggelige i forhold til rust. Nå slapp jeg helt unna problemer med den jeg hadde, og det er vel å strekke lykken litt vel langt å tro at det skal gå like smertefritt en gang til, selv om det vel bør være rimelig trygt dersom jeg finner en som er produsert etter den magiske datoen hvor 30-årsgarantien kom. Ergo har jeg planer om å kjøpe Peugeot Partner og kjøre billigbil i et år eller så, frem til jeg endelig kan få råd til en W211.

 

Hvis da ikke W211 i mellomtiden også har begynt å ruste. Hørte rykter her om dagen om at de første to tilfellene av dør-rust også på de bilene er konstatert, men håper det bare er rykter...

 

Som sagt - ha en riktig god sommer, og kjør pent!

[Guest MixaloT]

Bil-fantom-smerter er støgge greier, så det er nok like greit å få sydd på en ny Mercedes fort som F..

Aldri har vel utsagnet "Du vet ikke hva du har før det er borte" passet bedre.

 

Tross et iherdig forsøk på å bli kvitt bilen, klarte den å holde seg i din "varetekt" lenge, men dóg ikke lenge nok til at du fikk opp øynene og skjønne at dette er en bil du -virkelig- vil komme til å savne.

 

Well, gjort er gjort & solgt er solgt, men det finnes flere flotte og tilnærmet rustfrie MB'er der ute, kan kanskje bli vanskelig å finne en i samme stand som den du hadde (?). Alle biler ruster, men Opel har rekord....

Om du er på jakt etter en ny så ønsker jeg deg lykke til & takk for at du delte denne frustrasjonen i forumet, kanskje noen tenker seg om 2 ganger før de publiserer salgs annonsen på noe bilsalgsfora.

[Guest Paul]

..og Tore, vi må jo bare få høre hvilken veteranbil du kjøpte

[Guest Tore Robert Klerud]

Hehe, det ble ikke akkurat det man kunne forvente utfra min bil-beholdning fra før. Det hele startet med at min onkel, den mest bilinteresserte av dem, rundt 1975 kjøpte en 1961 Sunbeam Alpine som var under restaurering, men dog kjørbar. Den gang var jeg syv år gammel. Onkel aldri kom særlig videre med restaureringen men lagret bilen med tanke på at "en dag skal jeg ta den", og en sjelden gang hadde han skilter på den og kjørte noen runder. Jeg var med på en av de turene ca. i 1980 tenker jeg, og det var min første kjøretur i en åpen bil noen sinne. Tenkte at dette blir morsomt når onkel en dag blir ferdig med restaureringen. Vel, tiden gikk og onkel kjøpte gård og fikk familie. Et par ganger begynte han så smått med Sunbeamen, men mellom hver gang hadde det kommet noe rust som han måtte ta. Ergo kom han bare tilbake til utgangspunktet hver gang. I fjor døde onkel av kreft, og mitt søskenbarn på 17, som arvet denne og noen andre gamle prosjektbiler, nevnte plutselig for noen uker siden at han hadde bestemt seg for å selge Sunbeamen for å kjøpe noe som var enklere å restaurere (han går på yrkesskolen og er særdeles habil til slikt, men en gammel og ukurant engelsk bil er vel ikke akkurat det første man bør begynne med). Ergo følte jeg at det var min plikt å redde onkels gamle Sunbeam fra å forsvinne fra familien, og på sikt også å få den på veien igjen. Dermed denne lille "haste-saken".

 

Forøvrig har jeg kjøpt noen andre biler siden sist også, som kanskje passer bedre til mitt USA-hjerte. Hentet så sent som i dag en 1975 Lincoln Continental Mark IV i sjelden "lipstick and white luxury group"-utgave som jeg har forhandlet på i hele sommer, impulskjøpte for en tid siden en 1974 Volvo 144 Grand Luxe på Løten (var da jeg var barn den tøffeste bilen jeg kunne tenke meg, men jeg har likevel aldri kjøpt en Volvo - før nå), og i vår kjøpte jeg meg en 1987 Audi 100 CC 2,2. Hvorfor? Fordi jeg hadde akkurat maken da jeg var "ung", og jeg har alt av stereoanlegg, mobiltelefoner og slikt som satt i den bilen fremdeles. Et lite 80-tallsnostalgi-prosjekt som jeg deler med en annen kamerat, som restaurerer Golf-cabben sin fra den samme perioden. I tillegg har jeg selvsagt min 1980 Corvette som var den første virkelige drømmebilen min (kjøpt som vrak og restaurert fra bunnen fra 1994 til 1999), samt 1976 Cadillac Eldorado cabben (drømmebil nummer to fra jeg var ung), samt 1978 Cadillac Seville Eleganten som jeg kjøpte i fjor vår, egentlig i ren impuls siden den var billig og jeg skulle til tannlegen for første gang på 15 år den dagen og ikke helt visste hva jeg gjorde...

 

Jaja, garasjen er mer enn breddfull, altså. Vi får se hva det blir for bruksbil nå - er ikke helt sikker på Peugeot Partner-tanken ennå, kan hende det blir en fin 124-bil igjen. Savner gamle 300 CE´en min...

 

Tore